Denne helgen fikk jeg bli med å seile med en X fots seilbåt med en turkompis, hans kollega og sønn. Det var stas!
På bøljan blå.
Turmålet ble til vakre Lindøy. En nydelig perle i Byfjorden like utenfor Stavanger.
Vi la fra kaien på Jåttåvågen, og vugget avgårde på Gandsfjorden. Brukte ca 1 times tid på utfarten med ca 5 knop fart.
På Lindøy var det godt med liv. Mye båt,voksne,unger og firebeinte.Vi måtte ligge ved siden av flere seilbåter for å få plass. Det var noe kav når en skulle i land og tilbake til båten for å hente proviant og utstyr. Et annet par vi kjenner, hadde allerede ankommet på torsdagen. Vi ble vel motatt av paret og deres livlige venner. Vi fant oss tilrette etterhvert. Fikk servert god mat og drikke.
Det ble riktig så sosialt og fuktig etterhvert som timene gikk. Jeg fikk rigget opp hengekøya mi på en flott plass like ved.Her fikk jeg nydelige utsikter til livet på sjøen og omegn og en god,frisk og fredelig nattesøvn.
Harmoni
Vi tok oss en fin runde rundt øya. Sammen med hundene fikk vi snust oss opp flere idylliske skatter på den 280 dekar store øya i havgapet.
Lune viker, fine badeplasser, gapahuk,klatrepark,mye skog og et lite tjern med innhold av vannliljer. Vi gikk på en 2,8 km lang grusvei som snirklet seg gjennom lauvskog, gran- skog og åpne kulturlandskap. Vi fant sauer på beiter, hus og bondegårder og et skolehus på nordsiden i Nordvik. Ved denne siden legger også hurtigbåten til kai.
Skolebygningene har sin skolehistorie fra 1887 frem til idag. Den gang var det presten Lars Oftedal som kjøpte øya og bygget «Lindøens redningshjem for gutter som var kommet på avveier». For barn i Stavanger var Lindøy synonymt med den verste trussel og straff, og på folkemunne het det at dersom du ikke skikket deg vel havnet du på Lindøy. I dag driver Stavanger barnevernsenter avdeling for ungdom 13-18 år.
Øyas høyeste punkt (Høgstahaug) er bare på beskjedne 30 meter over havet, men det skulle ikke mer til å få en formidabel flott utsikt til Byfjorden med dets øyer og innover mot Stavanger.
Her finnes det fine grillplasser også, så neste dag fikk jeg og Tom grillet de medbrakte pølsene mine. Smakte nydelig sammen med speltlompe. Temperaturene var høye, men jeg nøyde meg med å bare se på de andre gjestene som dristet seg til et bad.
Vi lot oss avvente med avreisen til langt på dag, for vi ville alle nyte dagen max. For en riktig flott øy som dette måtte bare innåndes som godt som var. Rene skjærgårdsidyllen!
Har gledet meg sånn til å dra på tur igjen, selv om det bare har gått ei uke siden sist jeg hadde en utfart. Må hele tiden på tur. Skulle ønske jeg kunne vært på tur hver dag…
Jeg fikk et flott værvindu denne helgen. Jeg hadde pakket påforhånd og dro avsted så snart sjansen bydde seg. Jeg dro denne gangen mot Sikvaland. Parkerte på en liten lomme ved Sikvalandsveien, og pakket en liten tursekk for en stor topptur.
Denne turen skulle bare nytes i fulle drag. Jeg traff på et par sjeler, men hadde ellers turen helt for meg selv. Små søte nudlinger og en godt stampet sti fulgte jeg blidt til målet og turtoppen for denne dagen.
Jeg passerte Eidlandskulå, men gadd ikke å klatre opp på den.Vel vitende at jeg fikk enda bedre utsikter fra kulå jeg hadde til hensikt å gå opp på denne solskinnsrike dagen.
Blinkende fiskevatn passerte jeg på rad og rekke, imens jeg gikk blandt dem på ryggen av fjellene. Stien var tørr og fin og gresshoppene tisket i gresset, imens jeg labbet munter avsted og målbevisst i blikket. Noen gjerdeklyvere måtte jeg klyve over, før topografien ble brattere. Jeg nærmet meg toppen.
Jeg måtte snu meg flere ganger for å betrakte landskapet under meg. Jeg er så heldig som har denne naturen rundt meg. Klype seg i armen øyeblikk.
Snart skuet jeg kulå. En stor stein hvor en pinne og en liten varde markerte seg at man var ved målet, Sikvalandkulå. 424 meter over havet. Jeg forsøkte å klatre på den, men fikk høydeskrekk og måtte sporenstreks ned igjen med hjerte i halsen.
Jeg tok meg en rast, før jeg bestemte meg for å ta samme turen tilbake. Jeg måtte finne en overnattingsplass og var nokså rådvill. Hvor var det best egnet for å henge?
Imens jeg gikk nedover, grublet jeg og utsondret jeg terrenget. Om tid og gode stunder, fant jeg ut at jeg ville finne campen ved Nåselvatnet.
Det var kronglete før jeg endelig kom dit. Etter å ha hentet den store ryggsekken med den store ballasten, gikk jeg på måfå ut i terrenget. Ville så gjerne ha kveldssolen der jeg ville campe, men fant fort ut at terrenget jeg hadde forutsatt, var nokså fuktig og myrete, og at jeg måtte finne en annen vei til den andre siden hvor det allerede var skygge for solen. Jeg gikk over en gjerdeklyver og inn i den mørkeste granskog på en opptråkket sti,- innover mot en falleferdig og gammel hytte med utedo. Jeg speidet ved vannskorpen og fant med hell en grei leirplass. Her hadde andre tatt seg tilrette tidligere. Det var bålplass og planker til å hvile rumpa på. Jeg hadde min egen campingstol, for en enda bedre komfort.
Harmoni.
Jeg sonderte terrenget med en fornøyd mine, før jeg åpnet min etterlengtede øl som ikke var så veldig kald lengre ettersom det var en stund siden jeg hadde kjøpt den i butikken samme dagen.
Det var temmelig vakkert her. Jeg fikk være helt for meg selv. Jeg fant fort hengekøyeplassen og rigget meg til. Denne gangen lot jeg tarpen bli liggende i sekken, for jeg orket ikke prossessen på å rigge det til. Dessuten var jo været eksemplarisk. Det skulle jo ikke regne, sant?
Eurforisk
Etterhvert satte jeg rumpa ned i campingstolen, tok frem godtene og mer drikke til. Jeg hadde det som plomma i egget. Kvelden kunne bare nytes med alle hjerteceller.
Først da fikk jeg skrudd på alle sansene. Jeg måtte legge bort boka jeg holdt i hendene, for konsentrasjonen ble revet bort av alle naturlydene og seansene den omga meg med. Jeg kunne følge en liten fugl på den andre siden av vannskorpen hvor den hoppet fra sten til sten.
«Hvor skal du da lille fugl?»
Siden kom et par kyr beitende til på samme siden. Den ene rautet fornøyd til den andre. For en idyllisk plass å nyte kveldsmaten sin på.
Fisken vakte i vannet. Og minnet meg på at jeg må snarest få anskaffet meg en fiskestang.
Kvelden er på hell. Blikkstille vann.For et vakkert land. ❤
Sunday is funday….
Frokosten inntas i tåkebanken.
Neste morgen, lå tåken som en klam hånd over landskapet. Den lettet ikke før langt på dag. Jeg tok det piano, spiste frokost og leste videre i boka, mens knotten og fluene surret rundt hodet mitt.
Så snart det lettet, pakket jeg sammen og dro tilbake til bilen.Jeg fikk lyst å gå på en ny topptur.Faktisk to topper fikk jeg. Ulvarudlå og Kvernafjellet som en bonustopp.
Jeg parkerte på et gårdstun på Tjåland på sørvestsiden av Tjålandsvatnet- mellom Ualand og Sikvaland,- et turområde som er typisk for Høg-Jæren.
Først etter å ha lukket grinden, gikk jeg på en traktorsti ut i et beiteområde for sau og ku. Den ledet meg lett og ledig videre oppover i topografien, inntil en gjerdeklyver med skilter til Ulvarudla fristet og ledet meg vekk fra den første traktorstien.
Jeg gikk videre på en gresskledd kjerrevei som stadig gikk høyere opp i terrenget, inntil den ble erstattet med en god opptråkket tursti hvor påler viste meg vei til målet.
Utsikter fikk jeg over det oversiktlige jærlandskapet med lyng,hei og vindmølleparken på Høg-Jæren. Blinkende vann, sommerfugler, sval bris, beitende kyr, fluer i en ren harmoni.
Jeg passerte så de idylliske Butjørnane hvor den første oppstigningen er et faktum.Solen brant godt på himmelvelvet. Jeg storkoste meg. Kjekt å utforske nye terrenger.
Det gikk stadig oppover. Jeg skulle på det 3. høyeste punktet på Jæren med sine 418 meter over havet.
–
Flott varde med postkasse og skilt. Jeg fikk et flott rundskue imens jeg inntok nistematen og det lunkne vannet jeg hadde spart på. Jeg kunne se Brusaknuden og Urdalsnipa (Bjerkreimsenderen) i sørøst,Karten og den populære Synesvarden i retning sør og vindmølleparken mot vest i retning Undheim.
Topptur er opptur.
Smått om sen, gikk jeg videre, som en fin rundtur. Jeg kom ned og enden av stien til krysset hvor en kan gå til Auranes eller til Tjåland.
Jeg gikk i retning mot Tjåland og fikk etterhvert et flott fugleperspektiv av Tjålandsvatnet.
Tjålandsvatnet.
Jeg måtte over fjellet og ble ledet inn i en ny retning.Gikk forbi flere idylliske tjern. Og ved en tilfeldighet, fant jeg et nytt utsiktspunkt som jeg tok en avstikker til.Med varde og en flott trebenk,- Kvernafjellet. 308 m.o.h.
Kvernafjellet.
Her kunne jeg kjenne meg igjen. Oppdaget tårnet jeg hadde gått forbi tidlig på turen og traktorstien som slynget seg rundt terrenget. Denne fulgte jeg så, inntil jeg kom tilbake til der jeg tok av med gjerdeklyveren til toppturen til Ulvarudla.
–
Tid med gode pauser- ca 3 timer
Lengde: 8 km++
–
Flott tur og landskap. Jeg vil gjerne tilbake til Høg-Jæren. Her er det flere topper og områder å oppdage.
Etter en overdådig og utfyllende yoga, akkompagnert med kammermusikk på Skur 2 i Stavanger, kjørte jeg sporenstreks mot Strand. Jeg hadde påforhånd pakket sekk og kjøpt inn det jeg behøvde for et par dager med deilig friluftsliv.
Jeg ble noe betenkt over de mørke skyene som lå som et grått lokk over Tau, da jeg hadde kommet meg over fjorden.
Jeg hadde sørget for å pakke ned en regnjakke i det minste, men håpet jeg kunne slippe å bruke den.
Snart entret jeg parkeringsplassen til Nordmarka på Tau. Her er det et flust med turstier og boltre seg på. Man kan si dette er svar på Sørmarka som vi har i Stavanger.
Jeg labbet med en realistisk stor bør på ryggen. Fluktstolen hadde jeg også fått tatt med denne gang for å ha det enda mer komfortabelt ved leiren. Satset på at bakken ikke var for ujevn.
Jeg fant en grusvei som jeg fulgte et stykke nedover mot Tøgevågen. Jeg fant videre et illeluktende offentlig toalett og en rasteplass som hadde sett sine bedre dager.Nei, her var det ikke noe trivelig sted å campe, så jeg gikk videre oppover i terrenget og fant en skogsti som snirklet seg innover en tett granskog.
Jeg ville finne en plass hvor jeg hadde utsyn ut til Fognafjorden, og fant det delvis etterhvert. En stor pissemaurtue fikk jeg også til selskap. Jeg rigget meg makelig på plass. Jeg hadde nokså god tid på meg til å få opp alt pikk pakket i trærne.
Snart kunne jeg sette rumpen ned på flukstolen og bare nyte resten av kvelden med pils,ostepop, en krimbok og en nydelig solnedgang.
Etterhvert la jeg merke til en kontinuerlig støy som kom fra industriområdet. Skulle de aldri slutte av? Neida, slik holdt de det gående igjennom hele natten. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le. Alltid må det være noe.
Jeg sovnet til slutt.Heldigvis.
Jeg våknet selvsagt midt på natten for å måtte gå på do. Typisk. Støyen fra industriområdet hadde heller ikke avtatt,selv på en søndag.
Jeg våknet på nytt og tittet ut av myggnettingen min og fant at solen gjemte seg delvis bak lettkledde skyer. Jeg slumret igjen et par timer og stod så opp for å få i meg frokost. Mistronesuppe smakte digg med cola. Jeg hadde glemt å bringe med meg en kaffekopp, så morgenkaffen uteble denne gangen.
–
Etter å ha brøte opp leiren, gikk jeg videre på oppdagelsesferd igjennom de utallige skogstiene i Nordmarka. Jeg fant navn på stiene, gode trelemmer over våte partier, trapper og en bu hvor en kunne skrive en hilsen i turboka, som visstnok var forsvunnet.
Jeg gikk og jeg gikk. Måtte se på kartet om jeg var i riktig retning til å komme tilbake til bilen og parkeringsplassen.
–
Videre pakket jeg om og lot sekken bli adskillig lettere for en ny fottur. Denne gangen gikk jeg rundt Nordvatnet. Et veldig idyllisk sted. Jeg fulgte kanten av vannet til jeg kom til neset og rundet denne og kom så tilbake til bilen igjen. Her var det flust av plasser å henge køya i. Det var også mye blåbærtuer her.
Det er noe med stille vann.Magi.Jeg kjenner at jeg kommer i vater. Kan stirre på det uten å tenke tanker.Tiden flyr.Kvalitetstid. ❤
Etter denne turen fikk jeg lyst å gå på en topptur. Taurafjellet stod for toppturvalget denne gangen. En lettgått løype som man kan gjøre unna på 1-2 timer.
Jeg fant en ledig parkeringsplass like ved bensinstasjonen Circle K, og fant en vei som gikk mot skogstiene til toppen. Det gikk temmelig bratt opp, før jeg kom til toppen med sine 144 meter over havet. Sugende god utsikt ned til Tau sentrum og omegn. Her tok jeg en god rast, før jeg labbet ned igjen.
Fugleperspektiv fra Taurafjellet.
Tilslutt denne helgen, avrundet jeg det med en tur rundt Mølleparken og hjerterunden. ❤
En veldig innholdsrik helg. Gleder meg til neste gang!
En skjelden varm dag. Jeg måtte ut på tur! Det var fredag, jeg var ferdig med min første arbeidsuke etter ferien. Helg.
Jeg hadde pakket tursekken dagen før, og var temmelig parat på å utnytte dagen max.
Jeg kjørte igjennom Ryfast-tunnelen inn til Strandalandet, igjennom Tau og videre forbi idylliske steder som Amdal,Alsvik,Kjølevik,Vervik,Fiskå, Sørskår og tilslutt til endes,- Døvika.
Veien var smal og snirklete. Jeg hadde et flott utsyn til fjorden med skjer og holmer og fjellene som omkranset Ytre Årdalsfjorden.
❤
Jeg måtte spørre ut en gårdseier om hvor turen min startet og hvor jeg eventuelt kunne parkere bilen min enn så lenge.
Han forklarte med et smil hvor jeg kunne kjøre opp og sette bilen min:
«Du kan trygt ha bilen ståenes ved grustaket imellom gårdene og husene, men bare sørg for at den ikke står til hinder for noen».
Så jeg gjorde. Jeg labbet sakte på en bratt kjerrevei.Jeg heiv etter pusten. Det var temmelig tungt å gå med stor bagasje på ryggen. Svetten silte. Jeg stoppet opp og kikket bak meg. Allerede å ha gått ti minutter, fikk jeg en flott utsikt nedover bakken. Veien snirklet seg sikk sakk, stadig oppover.
Elven (Døvikåna) bruste like ved meg. Jeg kom til et kryss og måtte plukke frem kart og kompasset mitt for å orientere meg. Jeg hadde peilet inn kompasskursen ved bilen- og hadde kontrollen på hvor jeg var.
Jeg fulgte den riktige retningen og tok av til venstre for krysset. Etterhvert kom jeg til et nytt kryss. På nytt måtte jeg finne frem kartbladet, og det viste seg at den ene veien gikk mot Åsen, mens veien frem i mot, gikk til Paddetjørn. Solen brant godt på himmelvelvet og jeg tok en real sipp fra brusflasken. Lurte fælt på når jeg skulle ta av fra kjerreveien og gå innover i terrenget.
❤
Etter å ha gått en times tid, la jeg merke til en liten stein som lå på en større stein langs veien. Et kjennetegn. Jeg kikket meg rundt og fant strømlinjene som gikk parallellt gjennom skaret.
Jeg kom plutselig på at bonden hadde nevnt at jeg måtte følge disse linjene et stykke for å komme dit jeg ville. På nytt dro jeg frem kartet. Joda. Jeg sonderte terrenget ytterligere og fant en beskjeden, men opptråkket sti som gikk nedover til elven (Paddevassåna). Jeg måtte altså krysse denne og gå gjennom et tett skogholt. Jeg ble litt rådvill. Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde Paddetjørn liggende like ved og kunne kanskje alt da finne en egnet plass for å slå leir. Jeg tittet ned på uret. Den viste seg å bare være fire på ettermiddagen. Det var lenge igjen av dagen ennå.
❤
Jeg gikk på måfå i sørlig retning.Gikk forbi en demning og innover på en temmelig gjennomgrodd sti langs tjernet. Jeg så utover det blikk stille tjernet og fant en enslig mann som fisket. Etterhvert bråsnudde jeg. Jeg måtte finne tilbake til den riktige stien, i østlig retning. Jeg ballanserte på sleipe steiner over elven og kom inn i den tetteste granskogen.Jeg fikk på meg langbuksen. Jeg fulgte en smal skogsti igjennom villnisset.Her kunne det finnes lumske hoggormer og annet faenskap. Jeg nistirret ned på stien for å ikke snuble omkulls. Snart krysset stien med en annen og fulgte så riktig sti i riktig retning, inntil stien ville ha meg oppover i terrenget. Etterhvert fikk jeg en vemmelig følelse at jeg gikk i feil retning. Denne stien førte meg helt bort fra Paddetjørn. Jeg ble så sint og lei. Jeg hadde rotet bort en 1 time, men kvelden var fremdeles ung. Det var fryktelig vått i terrenget og var glad at fjellstøvlene holdt tett.
Stillhet,sol og lykke.
Etterhvert åpenbarte tjernet seg igjen. Jeg var så glad. Dette var en riktig idyllisk plass for å slå leir, tenkte jeg. Dessuten fikk jeg kveldssolen også her.
Jeg åpnet opp en pils og nøt utsiktene. Ikke et menneske. Her kunne jeg finne roen. Her kunne jeg få en pustepause.
Jeg måtte lete en stund før jeg fant de riktige trærne for å henge køya opp i. Jeg tok meg riktig god tid. Etterhvert fikk jeg fyrt opp primusen og laget meg middag. For et paradis. Jeg nøt hvert sekund. Og jeg lyttet til stillheten. Beste lyden som finnes.Stillhet er fylde, ikke tomhet. Den er ikke fravær, men bevissthet om nærvær.
Lørdag 1.august-2020
Jeg bråvåknet.En solgangsbris feide over tarpen og laget et fælt leven. Jeg skulle ha strammet bardunene mye mer, tenkte jeg engstlig og håpet at de holdt. Jeg slumret og drømte at tarpen fløy av sted med vinden.
Jeg våknet på nytt og kjente solstrålene kilte meg på nesen. Det grydde mot en flott og solrik dag.
Vannet lå speilblank og rolig. Jeg åpnet myggnettingen på vid gap og lot blikket sveipe over herligheten rundt meg. Fluene surret like ved og lot meg være i fred for en stakket stund.
Det klødde i huden. Myggen hadde tatt for seg med stor appetitt kvelden før.
Etterhvert stod jeg opp og spiste den medbrakte nistepakken min. Skulle ønske jeg ikke hadde hatt noen avtale, så kunne jeg ha gått videre innover på stien mot Hatlelid. Klokken tikket og gikk ubermhjertig kjappt. Snart måtte jeg pakke ned leiren og dra hjemover igjen. Det gikk kjappere nedover med en betydelig lettere sekk. Det hadde vært en herlig og vellykket tur. Liker meg så godt der på Strandalandet.
Gleder meg allerede til å dra på en ny solotur, når og hvor det måtte skje.
Man blir aldri lei av denne idylliske og historiske plassen i Hjelmeland kommune. Jeg har allerede besøkt den flere ganger før, og ville så gjerne komme tilbake på disse flotte fridagene jeg fikk i juli.
Jeg og Mona lot oss avvente en dag, for å få et bedre værvindu, før vi bela oss avgårde innover dalen. Dalen som inneholder eventyrlige fosser, bøer,breer,elver, steile fjellvegger og masser av historisk sus.
–
I tursekken hadde vi flust av god mat,drikke, turutstyr og noe som mulig ikke var nyttig, men likevel kjekt å ha med seg. En sekk av ymse innhold som kom til å veie nærmere 18 kg. Og ytterlige et par kg fikk jeg trykket ned i den durable og sprekkfulle sekken, etter at vi hadde vært innom Coopen i Årdal på handletur.
–
Heldigvis var turen inn til Viglesdalen ikke av den lengste etappen, -så noe overlast fikk vi bare finne oss i. Trøsten var at den ville bli adskillig lettere på hjemturen.
Vi gikk i et bedagelig tempo og nøt hver cm av naturen rundt oss. Jeg viste frem de ulike fossene som vi gikk forbi i løypen. Stoppet for en liten rast og drikkepause ved et flott svaberg hvor den mektige fossen strømmet igjennom.
Flere folk passerte vi så, før vi omsider kom til endes av Viglesvatnet med den store bøen hvor de sjarmerende turisthyttene lå så idyllisk til.Mona var helt overveldet over hvor flott det var her.
Vi gikk innom de ulike hyttene og fant flere folk som hadde rigget seg til. Noen hadde fått fisket aure fra vatnet og ventet en deilig og smakfull middag. Vi tuslet videre inn mot den nye hytta som ble bygget for et par år siden. Hytteverten lot oss ikke komme inn på grunn av smittereglene for Covid 19. De tok ikke imot dagsturgjester, men måtte booke på forhånd om man ville innlosjere seg i hytta/ene.
–
Det begynte så smått å yre, da vi slukøret gikk videre til skogs. I håp om å finne en fin leir å rigge opp hengekøyene på. Jeg ble lettere irritert da vi fant bare unge og pusslete bjørketrær, mens de solide trærne var på den andre siden av den brusende elven. Jeg hadde over hodet ikke lyst å balansere på våte og sleipe steiner over elven. Mona hadde stavene til hjelp,men jeg fryktet vi kunne plumpe ut i det kalde vannet og bli våt på både klær og sekker med det nyttige og unyttige innholdet. Jeg tenkte selvsagt det verste scenarioet. Jeg fikk overtale Mona om å lete videre på samme siden og på stien videre mot Stakken. Vi var sulne,kalde,våte og temmelig dritt leie.
–
Jeg foreslo vi kunne ta oss litt mat, og imens vi tygget,- tenke på hva vi skulle gjøre videre. Med mat i magen kunne vi tenke mer rasjonelt og ikke ta forhastede beslutninger.Jeg hadde ikke lyst å ligge i en gammel markspist hytte med mugg og basselusker. Jeg ville sove ute i frisk fjelluft.Dessuten hadde vi ikke drasset så tungt om vi skulle ha ligget i ei hytte. Nei, det ble liksom for dumt, mente jeg.
–
Jeg lusket sur og lei bak Mona på vei tilbake til hyttene. Regnet strømmet kontinuerlig ned fra himmelen. Ikke hadde jeg trodd det skulle regne på denne turen, så jeg hadde ikke med meg regntøy. Også en strek i regningen. Følte meg passe dum. Skulle tro jeg var nybegynner.
–
Imens vi trasket tilbake, så jeg tilfeldig ved siden av meg- og øynet håp om å finne noen brukbare og solide trær å henge i. Jeg ropte på Mona og fikk hennes oppmerksomhet. Optimisten i meg våknet. Joda, sannelig var det fint der i trollskogen. En liten øy for oss selv, hvor elven gikk i ring den. Ikke var elven så bred og stri der vi krysset over til øya heller. For en flaks!
–
Så ble det igjen trøbbel for min del, da jeg skulle rigge opp soveplassen min. Jeg bannet og var så lei. Ikke har jeg tålmodighet lell.Jeg fant to trær som ikke hadde den perfekte avstanden for hverandre.Og det fant jeg ut etter å ha satt opp både tarp og hengekøye. Myggen og knotten surret hissig og sulten rundt oss og var heller ikke til stor hjelp. Tiden gikk.
Jeg måtte ta ei øl for å besinne meg, og prøvte på nytt på to andre trær like ved. Denne gangen fikk jeg også hjelp av Mona, for hun hadde allerede rigget seg opp uten noen komplikasjoner.
Jeg tror aldri jeg har brukt så lang tid på å rigge opp leirplassen før. Nå når det var omsider gjort, mekket vi en sen kveldsmiddag.Åpnet opp en ny øl og drøste til midnatt, før vi fant oss til ro i køya.
Gangstas paradise.
Jeg fant fort varmen, men jeg kjente at jeg kunne gjerne ha strammet hengekøya adskillig bedre. Køya fikk noe bananform og ryggen fikk smake litt på liggeverk utover natten.
Jeg våknet at jeg var tissetrengt og sulten, og stod opp for å tilfredstille de primære behovene, -før jeg la meg til å sove igjen.
Morgenstund ❤Klokken var 10, solen strålte på en skyfri himmel, elven bruste, fuglene kvitret, myggen surret og sommerfuglene ville ikke lande.
Jeg mediterte og nøt morgenstunden alene en liten stund, før det også ble liv i Mona.
Vi spiste lunsj, drakk te og kaffe og koste oss lenge og vel på stedet, før vi pakket ned leiren og bela oss tilbake til sivilisasjonen.
Den eldste turistforeningshytta fra 1922 som ble bygget inne i Viglesdalen.
Det var så en vakker og varm dag, at jeg kunne gå i shorts og bare bh. Vi møtte på en hyggelig kar fra Sokndal som vi pratet vel og lenge med, vi dyppet såre føtter i det svale Hiavatnet, vi spiste friske og sure blåbær og vi møtte på en flokk kyr, – med kviger, kalver og en uberegnelig og lunefull okse som vi måtte engstlig snike oss forbi.
–
Takk for en nydelig tur! ❤
Adkomst sommer
Følg Rv. 13 til Årdal. Ta av ved Tveit og skiltet til Nes. Fortsett til Nes. Fra Nes er det 2-3 timers gange inn til Viglesdalen. Beregn lenger tid for barn.
Ferietid,sol og fjelltur. Deilige ord. Det ble en etterlengtet fjelltur jeg fikk oppleve idag sammen med Mona.Lenge har vi hatt ønsker om å bestige nuten,- Reinaknuten i Hjelmeland kommune. Jeg har vært her under en annen tur og med en annen turkomite` for flere år siden tilbake. Så lenge siden at jeg ikke husket detaljene om løypen.
–
Vi startet på formiddagen,- kjørte gjennom de nye tunnelene til Strandalandet og så videre mot Bjørheimsbygda. Her klarte jeg å kjøre forbi innkjørselen til Bjørheimsheia og vi måtte derfor snu.
Denne veien var smal og snirklet seg som en orm med mange høydemetre gjennom tett skog og et flott hyttefelt.
En stor opparbeidet parkeringsplass åpenbarte seg mellom alt det grønne. Vi fant en ledig lomme for bilen min, og trasket avgårde i et behagelig tempo på den oppmerkede stien.
–
Temperaturene var gode og varme og solen glyttet ned på oss med sitt blide åsyn. Vi trasket og praten gikk løst. Selv med at jeg ikke har holdt meg aktiv i det siste, lot formen min ikke være noe redusert. Pusten gikk jevnt og jeg svettet lite. Vi gikk forbi hyttefeltet og fant et stikryss med flere turmuligheter. Videre gikk vi forbi idylliske små vatn og tjern. Fant flere plasser for å campe til en annen gang. Flere folk kom til. Det var en riktig så fin turdag dette som mange ville benytte seg av.
Ruten til Reinanuten er første del av en gammel ferdsels- og driftevei til Årdal og Årdalsheiene.
Etterhvert forlot vi tregrensen med furuskog og det ble gresnere i topografien. Lynghei og bar mark. Vi gikk stadig høyere oppover i terrenget.En noe brattere kneik opp på sørvestsida av Krossen – før det flatet ut vel en kilometer. Etter Skomakerjuvet, krysser vi så grensen mellom Strand og Hjelmeland kommuner. Den siste biten opp til Reinaknuten har en stigning fra 600 til 748 m.o.h. og er turens desidert hardeste parti. Vi tok det ganske piano.
–
Vi fikk en sugende flott utsikt ned til Tysdalsvatnet og utover Holtaheia og Årdal.Og over store deler av Rogaland, fra ytterste holmer i vest til de høyeste fjelltopper innerst i Ryfylke. Kjente igjen flere topper vi tidligere har besteget. Mona og jeg tok oss en velfortjent rast med noe godt fra dagstursekkene. Knipset på bilder og lot oss fascinere hvor mektig flott landet vårt er.
Etter en stund gikk vi nedover fjellet igjen. Gikk nedenom Skomakerjuvet. Mektig natur! Mer knipsing av bilder ble foretatt, før vi dro snuten hjemover igjen.
Vi hadde utnyttet dagen godt. Vi hadde tilbakelagt over seks timer med gode pauser.Grisefornøyd!
Vi ble tre ildsjeler denne helgen som bidro med litt dugnad på Skåpet som ligger i Frafjordheiene. Vi hadde påforhånd fått udelt en arbeidsliste for hva vi måtte fikse og se gjennom på.
På fredagen, stoppet vi først på Coop Mega på Forsand for å handle inn litt proviant til helgen, før vi kjørte inn til Vinddalen. Fra parkeringsplassen og inn til Skåpet tok oss ikke mer enn 1,5 time inn på den ca 3,4 km lange traseen.
Og da tok vi det altså piano. Vi ville nyte naturen i fulle drag. Vi fant en nyklekket fugleunge som hadde hoppet eller falt ut av rede sitt ved den røde Vindalhytta (som er en av linjehyttene som Stavanger E-verk satte opp i tilknytning til kraftlinjen fra Flørli som ble bygget like etter 1. verdenskrig)..Fugleungen hadde nubbe sjangs å kunne overleve det høye svevet til den harde bakken. Trist lot vi den være til mat for ådseldyr.
Været var ellers eksemplarisk med solglytt i mellom skyene. Temperaturene var lune og humøret på topp. Husker ikke forrige gang jeg har vært på disse trakter, men det var et kjekt gjensyn å komme til hytta.
Vi fant hyttevertene i hovedhytta,- og det kom flere folk og fe utover kvelden og neste dag.
I mellom all jobbingen, tok vi friheten å ta oss en tur til utsiktspunktet der vi kunne se Lysefjorden under oss. Fabelaktig skue.
Både fredag og lørdagskveld, koste vi oss med god mat og drikke i et sosialt samvær. Det virket som om samtlige gjester trivdes og hadde det bra i disse høyfjellomgivelser.
Noen badet og noen fisket. Barnefamilier med flere generasjoner kom til. Vi ble en fin gjeng tilslutt.
Vi delte historier og erfaringer i mellom. Tips til nye turer og tips til friluftsutstyr.
Det var alltid deilig å kunne trekke oss tilbake til anneks hytta for litt ro og hvile. Man kunne få gnagsår i ørene av all støyen og uroen mengden med folk og fe laget.
Vi noterte ned mangler og feil som vi fant under oppholdet. Vi fikk gjort alt vi måtte gjøre og mer til på listen vi hadde fått udelt. Fornøyd med resultatet, gikk vi tilbake til parkeringsplassen på søndagen etter en solid frokost og tatt farvel med hytteverter og gjester.
Nå som man må feriere i Norge (noe jeg ikke forakter),- har det tatt helt av med friluftsutstyr her til lands. Hengekøyer er noe av turutstyret som er ganske hot for tiden. Glad jeg anskaffet hengekøyen da markedet ikke var sprengt, og jeg kunne velge og vrake av ulike hengekøyer. Nå i disse Covid 19 tider, kan mye være utsolgt både i butikk og på nettbutikk.
I Pinsehelgen fikk jeg med Mona og Ann Therese med på hengekøyetur. Og sistnevnte fikk nettopp i siste liten anskaffet seg køye, men ikke den hun egentlig ville ha, men tror nok hun likevel ble fornøyd med valget hun fikk.
Ann T og jeg reiste mange timer tidligere enn Mona, for vi klødde i føttene til å komme oss ut i det eksemplariske finværet. Solen brant på himmelen på en skyfri himmel. Temperaturene bikket mot 24 grader i skyggen.
Vi parkerte bilen ved det daværende Dale sykehus, og labbet inn skogstien og de flere høydemetrene opp til Dalevatn. Ikke noe lang trase`,- og overkommelig for oss som hadde mye pakkenelliker med oss. Sekken min veide nærmere 19 kg, før jeg dro av gårde. Det er temmelig solid.
Heldigvis var mye av den tunge børen mat og drikke,-noe som skulle konsumeres etterhvert på turen.
Dalevatn er et idyllisk vann for både barn og voksne.Her er det bade- og gjerne fiskemuligheter. Syntes jeg så fisken vakte, skjønner du. Flere telt og hengekøyentusiaster kom også til etterhvert.
Vi rigget opp hengekøyer og fant oss til rette, etter å ha sondert rundt hele vatnet. Vi ble endelig enig om å finne en egnet plass å henge,- godt separert fra de andre fremmende fjellfantene.Vi åpnet hver vår pils og ventet på at Mona skulle dukke opp i leiren vår.
Etterhvert laget vi tre hver vår middagsrett på stormkjøkkenet mitt, før vi tok en kveldstur opp til Jødestadfjellet og fikk med oss solnedgangen over hele Daleområdet, Hommersåk,Gandsfjorden osv. Alldeles nydelig skue.
Utsikter til Lifjell og solnedgang.
Kvelden og natten videre, var magisk fin. Jeg våknet til og fikk se at himmelen ikke hadde gått i svart, men hadde en lett fargepalett på seg. Det var ikke en krusning på vannet. Noe fuglelyder brøt gjennom lydmuren av og til, før jeg sovnet lett med smil om munn.
Kl.: 02:45–Jeg våknet midt på natten og fikk se dette utenfor hengekøya mi. ❤
Neste dag våknet jeg til og stod opp litt før de andre to syvsoverne. Jeg hadde så trang for å gå på do og videre var jeg skrubbsulten.
Ut på føremiddagen, brøt vi opp, pakket ned og gikk tilbake til bilene. Vi sa adjø til Mona, før vi labbet på en ny tur.
Denne gangen uten sekk. Vi fant en sti som gikk ned til Dale kai. På skogstien var jeg så heldig å treffe på et ekorn, som smatt hurtig opp trestammen. Synd jeg ikke rakk å ta et bilde av den.
Vi gikk tilbake og på en rundtur via Dalsvågen og tilbake til bilen, før vi kjørte hjemover igjen.
En riktig flott pinsehelg jeg kommer til å leve lenge på!
Fikk en flott rundtur idag mellom Bråstein og Figgjo. Fant parkering til bilen ved et gårdsbruk like ved E39 og Bråsteinveien ved Fjellheim. Denne turen er ikke lang,- kun 6,6 km.
Helt i starten gikk jeg på grusvei mellom hus og fjøs,- og fulgte så denne traktorveien gjennom det grønne beitelandskapet. Skilter ledet meg på rett spor. Flere sauer med lam kikket nysgjerrig på meg, mens de gresset like ved. Gresset var mykt å tråkke på og solen skinte blidt på mitt åsyn.
Akutt forvirring.
Etterhvert kom jeg til perleporten. Porten til min desorienterte stundom.
Jeg ble avledet fra de røde merkene og pinnene, som stod sporadisk opp fra bakken hist og pist. Jeg ble forarget på avskogingen som hadde blitt foretatt i området hvor jeg stod. Kunne de ha tatt med noe av merkingen og stien som jeg skulle følge slavisk på? Mon det. Jeg kunne gråte.
Jeg fant frem mobilen med gpsen og peilet meg frem hvor jeg var. Jeg ville ikke snu og dra hjem nå. Jeg måtte gjennomføre det jeg hadde kommet for. Jeg gikk litt på måfå hit og dit i terrenget og prøvte å finne tilbake til noen merker.
Vet ikke hvor lenge det hadde gått, men føltes som en evighet inntil jeg fant tilbake til oppmerkingen. Det var egentlig bare flaks.
Om tid og stunder, gikk jeg nedover skogen, tittet på krokete trær, kom meg gjennom skogen, fant et falleferdig redskapshus, fant en ny traktorvei som ledet meg parallellt med E39. Jeg kunne høre suset av bilene som kjørte forbi. Videre ville stien ha meg opp i høyden igjen. En ny retning. Det steg jevnt og trutt.
Snart måtte jeg tråkke over en gjerdeklyver og jeg var over tregrensen. Landskapet var glissent og oversiktlig med utmark, stein, berg og fjell. Jeg trodde jeg var til topps, men fant et fjell eller en topp som ikke skulle ha noe navn,- men en flott varde hadde den jo.
Topp uten navn.Utsikter ned til Figgjo.
De røde merkene/pinnene ledet meg videre ned og så opp det neste fjellet. Sjarmøretappen.
Jeg hadde nådd til topps. Krossfjellet med flagget vaiende friskt i vinden.
Nydelig utsikter ned til Bråsteinvatnet, Åslandsknuten, Figgjoelva, Bråsteinåsen,Ålgård,Sandnes og Jæren. Panoramautsikter på 258 m.o.h
Etter å ha filmet, knipset på bilder, og konsumert mat og drikke,- gikk jeg ned østsiden av fjellet.
Fant tilbake til beitemark og sauer. Tilbake til traktorveien og videre ned til parkeringsplassen igjen.
![inCollage_20200811_131843668[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/08/incollage_20200811_1318436681.jpg)
![inCollage_20200811_131512683[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/08/incollage_20200811_1315126831.jpg)
![inCollage_20200812_154933887[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/08/incollage_20200812_1549338871.jpg)
![inCollage_20200812_154245584[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/08/incollage_20200812_1542455841.jpg)
![inCollage_20200812_155720078[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/08/incollage_20200812_1557200781.jpg)
![inCollage_20200812_160341907[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/08/incollage_20200812_1603419071.jpg)
![inCollage_20200812_162238317[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/08/incollage_20200812_1622383171.jpg)
![inCollage_20200812_164055238[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/08/incollage_20200812_1640552381.jpg)
![inCollage_20200812_162900412[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/08/incollage_20200812_1629004121.jpg)
![inCollage_20200731_203017933[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/08/incollage_20200731_2030179331.jpg)
![inCollage_20200805_141643138[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/08/incollage_20200805_1416431381.jpg)
![inCollage_20200731_203229119[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/08/incollage_20200731_2032291191.jpg)
![inCollage_20200805_140955975[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/08/incollage_20200805_1409559751.jpg)
![inCollage_20200726_131631907[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/07/incollage_20200726_1316319071.jpg)
![inCollage_20200726_130551786[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/07/incollage_20200726_1305517861.jpg)
![inCollage_20200726_130353263[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/07/incollage_20200726_1303532631.jpg)
![inCollage_20200726_131032614[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/07/incollage_20200726_1310326141.jpg)
![inCollage_20200613_075318094[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/06/incollage_20200613_0753180941.jpg)
![inCollage_20200613_075604468[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/06/incollage_20200613_0756044681.jpg)
![inCollage_20200613_075817564[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/06/incollage_20200613_0758175641.jpg)
![inCollage_20200613_165447073[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/06/incollage_20200613_1654470731.jpg)
![inCollage_20200602_164354914[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/06/incollage_20200602_1643549141.jpg)
![inCollage_20200602_164801421[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/06/incollage_20200602_1648014211.jpg)
![inCollage_20200602_164104039[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/06/incollage_20200602_1641040391.jpg)
![inCollage_20200528_090811411[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/05/incollage_20200528_0908114111.jpg)
![inCollage_20200528_090955658[1]](https://turportalen3.home.blog/wp-content/uploads/2020/05/incollage_20200528_0909556581.jpg)
Turportalen 3 