Denne helgen jeg nå skal fortelle litt om, oppdaget vi et nytt turområde i Jørpeland. Vi fant plass til bilen ved kraftstasjonen som ligger nedenfor Dalavegen. Fra parkeringsplassen labbet vi over en bro over den brusende Jørpelandsånå. Og stien gikk opp 200 meter, inntil grusveien hvor vi tok av til venstre dukket opp. Omsider kom vi til et skogsparti og et stikryss på denne grusveien. Skiltene viste vei. Vi hadde som misjon å komme til topps til Tunglandsfjellet. Vi møtte på en skogsarbeider som saget ned deler av den massive skogen. Han opplyste oss hvor vi kunne finne stien til toppen og rådet oss å ikke ta rundløypen da det kunne være temmelig våte partier. Vi gjemte de tunge ryggsekkene bak en stor og veltet grantre, før vi gikk oppover til høydedraget. Det var en god stigning, men likevel enkelt å forsere når vi ikke hadde den tunge børen på ryggen. Været var eksemplarisk. Vi hadde ikke trodd det skulle bli så lune temperaturer denne helgen. Vi svettet oss oppover en times tid, hvis det ikke var noe mer. Vi passerte noen andre turfolk og hunder som var på vei ned fra fjellet.

Snart åpenbarte utsikten seg da vi hadde passert noe av tregrensen. Vi fikk utsikter ned til Jørpeland og til øyene rundt. Her oppholdt vi oss en liten stund, før vi tok samme veien tilbake.

På toppen av Tunglandsfjellet med sine 388 meter over havet, åpenbarer Strandalandet seg i hele sin prakt, og her nyter jeg en plate med tursjokoladen kvikk lunsj.

Etter å ha plukket med oss sekkene, møtte vi på «Jegermaister», altså skogsmannen som visstok hadde en flaske med Jegermaister fristende ved der han jobbet med hogsten. Han tilbydde oss skyss et godt stykke. Med oss i baksetet og børen liggende sammen med motorsag,øks og hogst,- hjulte vi av gårde på den lange grusveien til krysset og bakken opp til Timmervatnet.Vi sparte mye tid, noe vi trengte da solen skynte seg ned fra horisonten. En riktig hyggelig og pratsom mann, som godt mulig var noe påvirket av en viss leskende drikke.

Mona og jeg takket mannen og ønske om en god dag videre. Etterhvert gikk vi sakte oppover en seig bakke til et nytt og tett skogsparti. Vi trasket videre på en tørrlagt sti hvor elven engang hadde skylt gjennom i strie strømmer.

Flere skilter viste oss flere steder, tjern og fjell å utforske, men vi trasket innbitt og målbevisst til vannet som på folkemunne kaller seg «Tømmervatnet». På kartbladet står det «Timmervatnet»- som har sitt opphav fra det svenske ordet «Timmer…. som betyr tømmer på norsk.

Plutselig fant vi vatnet blinkende så flott omgitt med flere trær å henge med hengekøya. Vi passerte ei hytte med utedo og fant et par hytter til rundt vatnet. En riktig idyllisk plass å campe ved.

Vi koste oss riktig godt resten av kvelden her med god mat,drikke og gode samtaler under en måne som eneste lyskilde. Det som manglet, var et bål som kunne ha lyst riktig godt opp og varmet to kalde kropper.

❤

A room with a view…waking up in your hammock to this sunrise needs no more explanation.

Neste morning våknet jeg brått at jeg var tissetrengt. Fuglene hadde også våknet til live og laget sine autentiske og vakre kvitrelyder. Mens Mona sov,- anrettet jeg en enkel frokost, satte meg i campingstolen og bare nøt den vakre morgenstunden. Jeg har som vane å våkne og stå opp tidlig, men denne morgenen var så hustrig og kald og resultatet ble at jeg ble kald inntil margen. Jeg måtte plent legge meg nedpå i køyen igjen etter å ha tilfredstillt de primitive behovene.

Med en lun og isolerende dun liggeunderlag (exped down 9 mm i tykkelse), ullundertøy, tykk ullgenser og ragger, fant kroppen tilbake til varmen igjen.

❤

Halv elleve, ble det urolig i den andre køya. Mona våknet til en ny dag. Imens hun spiste sin frokost, pakket jeg ned eiendelene mine. Det tar sin tid å pakke alt av pakkenelliker, så da valgte jeg å tyvstarte.

Vi leste på kartet og valgte en annen rute til kraftstasjonen, men etter å ha gått på et sauetråkk og noe som indikerte at vi ikke var på riktig vei, valgte vi å snu. Vi fant tilbake til leirplassen og kom frem til hytta vi passerte dagen før. Her traff vi på et gammelt par som visstnok eide denne hytta. Vi pratet løst og fast og fikk tips om å følge en annen spennende trase`. Hadde vi sett elgen med kalven? Nei, det hadde vi gått glipp av. Mannen fortalte videre at de hadde også sett reven luskene i hyttehjørnene. Ja, nei så joda. Det er visstnok et rikt dyreliv her.

Vi gikk i en tett granskog og været var fuktig og varmt. Snart passerte vi Storafossen, videre over på en solid bro ved demningen og til en ny grusvei som visstnok er en populær tursti for Jørpelandsboerne. Denne veien gikk over til en skogsti som gikk helt tilbake til kraftstasjonen.

Takk for en nydelig naturopplevelse!

19.-20.september-2020

På tur i bronsealderskogen.

Jeg har vært her en gang tidligere sammen med noen turvenninner, og fikk store ønsker om å komme tilbake og gjenoppdage området denne fine høst helgen sent i September måned.

Denne gangen var jeg alene og hadde med hengekøya til overnatting. Parkerte på den store opparbeidete parkeringsplassen i Sælandskogen, fulgte så skogstien forbi Taksdalsvatnet og innover i Urådalen.Sansene mine var skjerpet. Det var så flott. Alle detaljene jeg unnlot å få med meg på forrige besøk, suget jeg glupsk innover meg.Høsten er her. Hver celle i kroppen ropte hurrarop. På ryggen hadde jeg over 21 kilo ballast. Det gikk sakte,men sikkert fremover.En fot forran den andre.Stavret meg fremover. Jeg ville ikke tråkke over. Ujevn sti med steiner og sleipe trerøtter. En steinlagt vei som er laget med nevekraft for mange år siden for lettere å frakte eiketømmer. De urgamle eiketrærne var ikledd med irrgrønn mose. Søte lukter borret seg i neserota mi.Eventyrskog.Krokete og vridde trær som jeg måtte klyve over eller gå under.Felte eikeblader og bjørkeblader i flere nyanser lå som et lappeteppe på stien. Elven og bekken sildret som ballade like ved som munnet ut i Taksdalsvatnet. Fuglene kvitret lystig i sine muntre nebb.

Sælandskogen er en av de aller siste av de opprinnelige skogene på Jæren, gjennom både naturreservat og landskapsvernområdet.Her ser man nemlig hvordan det så ut på Jæren for omlag 2000 år siden, da eiketrærne dekket det meste av landskapet. Trærne i Urådalen vokser i ei skikkelig steinrøys eller ur, derav navnet Ur-å. Skogen har et rikt dyre og planteliv, deriblant to forskjellige typer flaggermus og over 50 forskjellige fuglearter. Området er vernet med formål å bevare et spesielt kulturlandskapet, med alt fra lyngheier, myr og trær til dyrket mark. Her har det nemlig bodd mennesker siden bronsealderen og det setter sitt preg. Vakker natur, med en lang og spennende historie.

Solen tittet blidt frem fra skyene og ga meg behagelig og kriblende varme i hele kroppen.Tordivelen med sin svarte og frekke drakt,stod å solte seg på en stein og hilste stumt på travle vandrere. Dette er en familievennlig tur, så jeg fikk øye på både barn og voksne i løypa.

Snart kom jeg frem til det idylliske Moldtjørna og fikk øye på et skilt som indikerte meg at jeg kunne ta en avstikker til et par toppturer. Jeg lot den tunge ryggsekken ligge i skjul bak noen trær, før jeg trasket bratt oppover det nylig avskogede området til Blåfjell og Sælandsfjellet. Det tok meg rundt 20 minutter å komme til topps fra tjernet. Flott utsikt over Jæren.

Men blånissene på Blåfjell fant jeg ikke…

• 

Jeg gikk tilbake, plukket opp sekken og gikk videre innover Urådalen, inntil jeg kom til den nedlagte heiegården på Bjødnalia.

Et kakafoni av en bjelleklang møtte meg da sauene sprang løpsk da jeg entret plassen. Jeg gikk videre innover og oppover skråningen av lia for å finne en grei plass til campen, men måtte snu.

Jeg rundet Bjødnalivatnet og gikk videre på en fin grusvei langs vannet. Og fant et flott sted for å overnatte som var både utenfor sti og like nedenfor vannet. Fint skjermet fra folk og fe.

Kvelden ble riktig fin. Jeg steikte pølser på primus og koste meg med krimbok og den medbrakte rosevinen. Vannet var stort sett blikkstille,men fisken vakte og uroet vannskorpen av og til.

På andre siden av vannet hadde en barnefamilie og tre ungdommer rigget seg til. Et populært område altså.

Jeg gledet meg til å tilbringe natten her under eiketrærne. Jeg sovnet omsider med en jevn og lystig bjelleklang fra de beitende sauene på andre siden av vannet.

–

Jeg våknet i ørska på morgenparten av en høylytt og inntrengende lokkelyd. Jeg trodde jeg drømte, men en flokk med ender kom flaksende til landing på Bjødnalivatnet. Jeg fikk meg ikke til å sove med en gang,men ikke før de hadde roet seg og lå og duppet søvnig i vannskorpa.

Etterhvert krøp jeg ut av den varme og behagelige soveposen, trakk opp myggnettingen og tittet ut på en skyfri og blå himmel. Solen lurte imellom fjelltoppene og strålte et intenst lys over meg. Jeg hadde funnet som planlagt det perfekte stedet for å få det varme morgenlyset på meg,imens familien på den andre siden, lå fremdeles i kulde og skygge. Jeg fant frem primusen og kokte opp det kalde vannet jeg hadde medbrakt i termosen og laget meg en varm kopp kaffe. Smurte et par skiver og nøt morgenstunden fullt ut. Jeg hadde god tid til å bare være.En vakker og fargerik øyenstikker landet på buksebenet mitt, men flyktet hastig avsted så snart jeg forsøkte å ta et nærbilde av den.

Da jeg hadde tilbringt flere timer i campen og ladet batteriene fullt opp, pakket jeg ned alt av pakkenelliker i ryggsekken min som da ble adskillig lettere. Jeg bega meg tilbake til veien og tok turen forbi Engjavatnet og videre rundt på fin grusvei,- via Sjelset med Sjelsetvatnet og tilbake til parkeringsplassen igjen.

–