Publiser 26. mai 202028. mai 2020 av Fjellgeita78

Topptur til Bynuten med rundtur.

Mandag 25.05.20

Den største toppen i Sandnes kommune er Bynuten. Den rager 671 meter over havet og har en flott varde som et landemerke.

Jeg fikk lyst til å besøke denne toppen denne dagen, i slutten av mai. Jeg fant en romslig parkering for bilen min i Myrlandsheia ved Seldalsheia mellom Høle og Oltedal i Sandnes kommune, før jeg labbet en halvtimes tid oppover en fin og nylagt anleggsvei. Inntil jeg passerte en grind, ble veien mer ujevn. Terrenget gikk stadig høyere og jeg var klam og varm under jakken. Jeg var ikke sen med å flå den av. Solen brant på himmelen, vinden var beskjeden og temperaturene steg.

Et ungt kjærestepar gikk i rask gange forbi meg, mens jeg tok det alldeles med ro.Jeg ville ikke jage meg igjennom løypa, selv om jeg visste på forhånd at traseen jeg hadde valgt meg ut idag, var krevende og lang.

Snart kom jeg opp bakken og fant et stikryss hvor jeg tok inn til venstre. Blommetjørnet like ved, blinket lurt til meg og ønsket meg gode opplevelser. Bakken var fuktig og sørpete, men jeg lot meg ikke affisere av det. Jeg gledet meg stort til å ta fatt på dagens etappe.

inCollage_20200528_081259464[1] — Flotte tjerne passerte jeg på vei til nuten.Øverst til høyre,-Blommatjørn og nederst på bildet,-Trollabergtjørn.

Jeg fikk øye på det mektige Flatafjellet i mot meg, og snart kom jeg over en haug- og et stort vann åpenbarte seg for mitt skue. Riktig nok et tjern,- Trollabergtjørn. Her er er det fiskemuligheter også. Jeg gikk på sti langs tjernet i østlig retning.Etter å ha gått gjennom en tett bjørkeskog til endes av tjernet, forhøyet terrenget seg nok en gang. Jeg fikk nydelige utsikter og fikk også øye på et annet fjell, Grytefjellet.

Dernest snirklet stien til en ny retning for en stakket stund, og et nytt idyllisk tjern åpenbarte seg for meg. Storatjørn. Her fikk jeg lyst å ta meg en fem minutters kaffepause. Fant meg en flat sten på en høyde og skuet over herligheten. Jeg fikk dog øye på Bynuten jeg skulle erobre siden.

Etterhvert brøt jeg motvillig opp. Tiden gikk så altfor fort ifra meg. Jeg gikk på ryggen av fjellfoten i retning mot Svartdalen og fjellmassivet Svartedalsaksla. Nå steg terrenget for alvor. Det ble merkbart værre å puste rolig. Jeg drakk grådig av saften jeg hadde medbrakt og møtte på tre eldre damer med smittende humør.

«Det er et perfekt turvær, sa den ene damen henvendt til meg som en åpnings replikk.

«Ja, utrolig flott, svarte jeg høflig. Jeg spurte videre om de også hadde vært på Selvigstakken?.

«Nei, det var nok å gå til Bynuten idag, svarte damen.

«Jeg har ikke bestemt meg ennå, men har veldig lyst å ta begge toppene idag hvis jeg orker, svarte jeg.

«Ja, det kan du jo,- du er jo ung og sprek så, svarte damen med et jovialt smil om munn.

Joda, så neida. Jeg fikk ta avgjørelsen når jeg kom så langt. Jeg hadde bestemt meg for en rundtur, for jeg ville ikke bare gå opp på Bynuten og gå samme veien tilbake. Slik hadde jeg bestemt på forhånd.

inCollage_20200528_082129898[1]

Jeg gikk i mellom stein og ur. Det gikk treigt og trått. Snart passerte jeg en mektig foss og et nytt og navnløst tjern i sørøstlig retning.

Dette rundet jeg, før en ny stigning tok til. Jeg gikk imellom et skar i mellom fjellmassivet Høge varden og Bynuten. En god og krapp stigning gjensto, før jeg kom på ryggen til Bynuten. Jeg måtte gå enda en halv time, før jeg fikk øye på den karakteristiske varden til Bynuten.

Jeg fikk varden og utsikten for meg selv. Det var klarvær, så jeg fikk et fenomenalt rundskue.

inCollage_20200528_080717550[1]

Jeg gikk ned noen høydemetre for å innta noe mat igjen. Det tar på å gå i et slikt terreng.

Jeg dro frem kartet og stadfestet meg hva jeg fikk øye på rundt meg. Jeg gumlet i meg hamburgeren med fiske nuggetsene, imens jeg grunnet på livet.

Klokken var allerede 16, og jeg hadde hittil på turen brukt fire timer.

Ennå var det mye igjen av dagen. Jeg var ikke sen med å bryte opp, og gå videre i retning mot Selvigstakken. Så måtte jeg ned ca 300 høydemetre. Sakte, men sikkert. På veien ned, fikk jeg øye på Espedalen og Frafjord med båter, fiske oppdrett og fjellene rundt. Jeg måtte trå varsom da jeg gikk ned det dype skaret med Rasmalia, inntil jeg kom ned til tregrensen og ned til et nytt tjern,- Rasmustjørna. Jeg gikk langs dette tjernet, inntil et nytt stiskille kom min vei. Dette var veien opp til Selvigstakken.

inCollage_20200528_084615238[1]

Jeg tittet opp på det heftige fjellmassivet og tenkte at det for bli for en annen gang. Jeg passerte og gikk videre på min rundtur. Jeg hadde så lyst å finne en hengekøyeplass mellom trekronene og bare chille for en stakket stund, men fant ingen egnede plasser hvor solen lyste opp og trestammene hadde passe avstand for hverandre. Jeg passerte Løypedalstjørna og Auratjørn.Bakken var sleip, og jeg klarte å gå på trynet etter å ha mistet konsentrasjonen for en stakket stund. Heldigvis slapp jeg unna med en ordenlig smell og blåmerker i leggen, men jeg ble mer oppmerksom på hvor jeg plasserte føttene i etterkant.Jeg begynte å gå litt lei, og ville ta meg en pause for en matbit og fylle på energilageret.

Snart dukket det opp flere folk som passerte på stien. Det begynte å bli sen kveld og jeg hadde tre kilometer igjen, før jeg kom tilbake til bilen. Totalt hadde det vært en lang og spennende rundtur.

Dette er en tur for dem som har lange fjellturer bak seg og ikke for nybegynnere.

Tid: 7 timer med pauser.

Lengde: ca 11,7 km.

Publiser 24. mai 202026. mai 2020 av Fjellgeita78

Gloppenuten.

23.05.20

I Madlandsheiene er det et eldorado med stier til steile fjelltopper og noen flotte fiskevann. Jeg var her for omtrent et år siden https://turportalen2.wordpress.com/2019/04/08/sondagsturen-i-brekko-omradet/ , og fikk med meg en god rundtur med en topp. En topp lot jeg stå igjen uoppdaget,- Gloppenuten. Dette er den høyeste toppen av de alle her i dette området.

Jeg plukket opp de andre to i byen og kjørte til Brekko i Gjesdal kommune. Fra den store parkeringsplasen på Friluftsgården i Brekko, labbet vi på lysløypa, inntil vi fant skogsstien Stangebustien, som gikk i retning mot Gloppenuten.Vi gikk innover Stangabudalen. Det var godt skiltet, men hadde likevel med GPS og kart og kompass.

inStory_20200526_125324925[1]

Solen glimtet innom i mellom de grå skyene, og regnet holdt seg borte enn så lenge. Tok en kort pause for kaffe og kjeks, imens vi nøt naturen og selskapet. Vi trasket gjennom et nydelig turterreng,- over broer med brusende elver under, forbi små og store idylliske vatn, bekker, elver, steinrøys, steile fjellsider og uendelig med skog. Terrenget forhøyet seg desto mer vi gikk. Vi hadde nesten 500 høydemetre å klatre opp.Desto mer utsikter fikk vi. Vi passerte joggere og andre turgåere, unge som gamle. Vi hørte en gjøk som sa ko ko i det fjerne.

Mange flotte fjell i Madlandsheiene.Og høyest av alle rager Gloppenuten med sine 630 m.o.h.

Vi kjente på vindkastene da vi kom på høyden. Store krefter. Snart skuet vi fjellet vi skulle bestige med varden på toppen. Vi gikk på god sti over lyngrabber frem til toppvarden. Det er ikke langt å komme hit, selv større barn kan klare bragden.

Vi fikk en sugende utsikt over hele Brekko-området, Madlandsheiene og store deler av Nord-Jæren.

inStory_20200526_130127321[1]

Etterhvert gikk vi ned igjen til det siste tjernet vi hadde passert. Vi prøvte å søke ly for vinden, men den kom på alle kanter. Sulten gnagde og vi måtte ha noe mat i livet. Jeg fisket fram stormkjøkken, fiskesuppe- og urtemuffins som jeg hadde laget for anledningen.

inCollage_20200526_123041442[1]

Vi gikk tilbake samme veien, inntil vi fant skilter til Grunnesdalen hvor vi tok av til. Vi fikk en trollsk stemning, da vi kom inn i den lune,mørke og hemmelighetsfulle bjørkeskogen med den irrgrønne mosen som var ikledd på krokete trær og stammer. Vi gikk rundt Åsane,- inntil vi skimtet Madlandsvatnet og fant traktorstien til vi kom tilbake til parkeringsplassen.

inCollage_20200526_122635810[1]

Turens lengde: ca 11,45 km

Tid: ca 4,5 timer med pauser.

Publiser 16. mai 202016. mai 2020 av Fjellgeita78

Fire årstider på Revafjellet og Naganibba

13.05.20

Samtlige var spente på denne turen, for ingen hadde gått den før. Undertegnende målte og lagde vei på kartet før avreise.Dette er en løype som det ikke ferdes så mange turfolk på, så vi fikk nærmest turen for oss selv denne onsdagen i midten av mai.

–

Vi startet fra parkeringsplassen ved det store Liarvatnet og ved Furuneset i Strand kommune. Først gikk vi i feil retning, før vi fant sporet vi skulle følge. Rødmerkene på steinene var noe slitte på noen partier, men stien var godt opptråkket, så det var ingen tvil om at vi hadde funnet traseen mot toppene vi skulle erobre.

Vi labbet nedover og fant Dalavatnet med fine badeviker rundt. Her er det flotte muligheter å campe,tenkte vi imens vi passerte forbi.Vi gikk i tett bjørkeskog,- og røttene på bakken slo nærmest krokfot på oss.Vi kom til et stiskille hvor den ene stien gikk over en liten trebro til Selemork og den andre stien gikk til Revafjellet og Nagastølen. Vi fulgte den sistnevnte stien med godt pågangsmot.

Etter en liten stund, begynte terrenget å stige så smått. Jeg kjente pusten bli heftigere desto mer høyde vi gikk. Vi fulgte den eiendommelige fossen i Lågalia som bruste høylytt og kraftig i mellom Svortingsvatnet og Dalavatnet.Dette var store krefter som alle hadde respekt for og ikke ville måle seg med.

Vi labbet i en jevn gange oppover lia med noen pustepauser i mellom.Pust og pes. Det var som om noen satt på brystet mitt, så heftig tungt var det å gå oppover.

Vel oppe, fikk vi en flott utsikt nedover det store og regulerte Svortingsvatnet,- en innsjø hvor det er påvist inneholder en relativt tett aurebestand i.

På nytt fikk vi et stiskille, og vi valgte toppturen til Revafjellet. Så startet en ny oppstigning fra foten av fjellmassivet. Stien ålte seg sikksakk oppover imellom bjørk,einer og kratt. På noen partier hadde det behjelpelig blitt satt opp tau til å holde og rappellere seg i.

received_251328162598139

Før vi tok toppstøtet, fant vi en fin utsiktspost hvor vi fikk i oss noe mat og drikke.

received_587704191873162

Videre gikk vi forbi et flott tjern,- Holtjørna -og videre oppover til snaufjellet og fulgte ryggen på fjellmassivet. Inntil det gikk ned igjen til bar mark og vi passerte enda et tjern. Vi snodde i en annen retning mot et nytt stiskille og fant endelig veien mot toppen av Revafjellet.

Fikk flotte utsikter på 714 meter over havet. Vi kunne blant annet skue ned på parkeringsplassen med Liarvatnet ved siden av.

received_378298579751083

Så bar det nedover toppen igjen, til vi kom ned til stiskillet som viste oss vei til neste topp,- Naganibba. Vi gikk mot østlig retning og innover den flotte Nagaheia med Slåtteknutane ved vår høyre side. Vi spaserte over snøhauger og uendelig med lyngmark.

Snart kom vi til enda et nytt stiskille. Hvor en kunne enten gå i retning mot Nagastølen, Småsildalen eller Naganibba.

Vi gikk målbevisst i retning til Naganibba som er turens mektigste topp og bratteste etappe. Helningen er på 27 % med en stigning på litt under 200 høydemeter.

inCollage_20200516_113753175[1]

Vi bela oss sakte, men sikkert oppover. Lårmusklene fikk jobbe for fullt.Det var mye snø som lå dekket over stien, så vi måtte holde et godt øye med hvor vi tråkket. Steinene var glatte og det gjemte seg flere hull imellom alt det hvite. Jeg hadde hjertet i halsen og holdt pusten i aktsom spenning. Plutselig før vi visste ordet av det, begynte det å blåse opp,- og tunge og mørke skyer hang over hodet vårt. Vi surret hetta godt og stramt over hodet som beskyttelse. Og solbrillene var dog til god beskyttelse mot den heftige snøbygen som kom piskende over oss.

Om litt, var vi til topps på Naganibba på ca 750 m.o.h. Det blåste riktig så mye og det var beinkaldt. Jeg fikk knipset flotte utsiktsbilder over landskapet.

inCollage_20200516_104248943[1]

På vei ned igjen,ble det vekslende vær med sol,vind og snøbyger. Jeg måtte på ny holde pusten. Det var så nervepirrende. Måtte ta forsiktige skritt for å ikke snuble og ramle overende.

Vel nede fra fjellet, kom vi til stiskillet igjen og vi gikk mot Nag og til den gamle stølen,- Nagastølen.

inCollage_20200516_104829762[1]

Vi kom videre ned til den trollske bjørkeskogen og fulgte en ujevn sti med Svortingsvatnet til følge. Vi trasket nærmest til endes av vannet, inntil vi kom opp til der vi startet på vår første oppstigning mot Revafjellet. Ringveien var omsluttet. Vi var tilbake til utgangspunktet og labbet nedover Lågaliåna til Dalavatnet og videre til Furuneset ved Liarvatnet.

received_931960950580915

Det hadde vært en storveis rundtur i praktfull natur.

Anbefales på det varmeste.

Hvordan komme hit:

Fra Stavanger kjører du igjennom Eiganes/Hundvåg/Ryfylketunnelen, følger riksvei 13 i Strand kommune mot Jørpeland sentrum, ta av til venstre mot Furuneset på Dalavegen (Fv527). Følg veien til endes opp mot Liarvatnet. GPS posisjon N59 03.075 E6 07.091.

Publiser 12. mai 2020 av Fjellgeita78

På oppdagelsesferd på Austre og Vestre Åmøy (Del 1).

11.05.20

Det er ikke alltid at det går slik man planlegger, men lar bare føttene vandre og lar veien komme som den vil. Jeg hadde bestemt meg for en rusletur på denne grønne sagaøya, hvor det skal finnes mye historie fra bronsealderen. Så langt tilbake i tid kom ikke jeg på ferden min, men jeg fant uansett utgangspunktet (Vågsholmen) for der turen skulle starte, i følge turbeskrivelsene jeg fant på en annen turblogg.

Jeg fant en åpning til en smal skogsti som jeg presset bilen min igjennom. Jeg fant en liten lomme for den, før jeg fant stien og ruslet videre ned mot stranden og fjæra. Jeg fulgte strandlinjen i retning øst og til Rossnes. Jeg passerte en gjerdeklyver og noen naust, forbi Taravik og Jonestø,- før jeg kom til et lunere skogsparti og skogholt.

Det blåste opp en sur vind og det begynte å lekke noen dråper regn fra himmelen. Jeg holdt meg litt i ly under trekronene, imens jeg grunnet på hvor jeg skulle gå videre. Det var utenkelig å komme over piggtrågjerdet som gikk helt ned til havlinjen og videre i retning Rossnes, så jeg snudde tvert og gikk mot vest igjen.

Denne gangen gikk jeg mot Torsteinvika. Det var mye innmark og gjerder overalt. Jeg holdt meg helt nederst i strandkanten for unngå å måtte hoppe over piggtrågjerdene, og holdt stø kurs mot Åmøy havna. Fant et lite skjul under et tre ved et morsomt stedsnavn; Kattaraua 😉 for en kopp kaffe og en matbit, før solen ble gjemt bort av noen mørke uværskyer. Så kom hagelbyger og mer sur og kald vind. Og før jeg visste ordet av det, overvant solen igjen.For en drakamp!

Jeg brøt opp, og fant stien videre til havna og på en privat vei mot en alpakka gård. Flotte dyr! Jeg fant de i ei klynge på innmarka, før jeg fant en annen privat vei på motsatt side av Vestre Åmøy,- mot Saltvika. Føttene gikk som en magnet mot det høye berget jeg skuet der i det fjerne. Fint å gjerne få med en topptur. Slik ble det. Over noen gjerdeklyvere, over rullestein og videre oppover berg og nes. Det var noe stigning, men helt overkommelig. Solen varmet mer og mer, og jeg kunne ta av luen. På toppen (Skaraberg) på beskjedene 58 m.o.h,- fant jeg fine utsikter over til Stavanger, Mosterøy,Rennesøy med Rennesøyhodnet og Selsfjellet. Jeg kunne se hele Åmøy og Åmøyfjorden.

Jeg fyrte opp stormkjøkkenet og tilberedte den medbragte gulasjen med kokte egg og hjemmelagede rundtykker til. Nøt utsikten med en varm kopp kaffe til dessert.

Etterhvert dro jeg tilbake, men denne gangen fulgte jeg hovedveien (Åmøyveien) til jeg kom tilbake til skogstien igjen.

Neste gang vil jeg få med mer av Austre Åmøy sin historie og fortidsminner. Timene fløy denne dagen, så jeg fikk ikke tatt meg tid til denne delen av Åmøy.

Totalt gikk jeg 9.1 km- brukte ca 4 timer inkludert gode pauser.

Turens bildebonanza:

Publiser 9. mai 202012. mai 2020 av Fjellgeita78

Panoramautsikter fra Sokkaknuten.

08.05.20

Vi fikk en flott rundtur denne fredagen på selveste frigjøringsdagen. Vi følte oss fri som fuglen, jo mer vi trasket oppover i høyden.

Fra bunn som ligger på en hyttegrend med flere hytter som er til utleie (i Strand kommune), i retning sør via en furuskog og opp til snaufjellet og varden er det 341 meter over havet.

Det var satt opp nye stiskilter og det var generellt godt oppmerket på stiene, men fra starten på turen på parkeringsplassen ble vi noe forvirret, da mye av terrenget og stiene hadde blitt ryddet bort til tomteplasser. Vi gikk imellom skog og grusvei, inntil skogstien permanent kom for å bli. Det første vi møtte på var et par stålormer. Mona som gikk foran meg, satte i et utrop og skvatt til da ormen ga seg til kjenne. Jeg ble selvsagt fascinert, og måtte ta en nærmere titt på den og filmet dens snirklende bevegelser.

Videre på ferden vår mot toppen, holdt vi et skarpt øye på bakken. Det kunne fint gjemme seg en hoggorm i gresset,- som i motsetning til stålormen, er giftig.

–

Vi fant benker til fine utsiktsposter og vi fant et idyllisk tjern ( Eikelitjødna) på vår vei. Tjernet lå fint og skjermet til i mellom furuskogen. Her er det fine camping,bade og fiskemuligheter også.

–

Snart fikk vi motbakke og ca 300 høydemeter skulle forseres. Vi tok det piano og nøt utsikten, imens vi labbet sakte oppover bakken og moreneryggen. Lysefjordbroen og Lysefjorden åpenbarte seg. Det var så utrolig flott!

Snart var vi forbi tregrensa og snaufjellet lå tørt og bart under føttene våres. Vi fikk en panoramautsikt på toppen av Sokkaknuten. Siden gikk vi litt ned noen meter, -i skjerm for vinden og for å konsumere den medbrakte nisten vår.Appetitten var stor, så brødskivene med noughatti gikk på høykant. Med sjokolademelk og noen biter med melkesjokolade, fikk jeg nærmest sjokoladeoverdose.

Mette i magene, labbet vi ned fra fjellet og i en annen retning. Vi fant den rødmerkete rundturen i retning nord og fikk andre utsikter. Det blåste opp og noen få regndråper ramlet ned fra himmelen. Vi hutret under klærne og skyndte oss ned Sokkaskaret og flere høydemetre. Inntil det flatet ut og vi kom øst for Erevika, over en traktorvei blant innmark og sauer.

Kulturinnslag av en skjelden kulturskatt.

Tilslutt fant vi hovedveien som førte oss til Sisselhuset. Et 178 år gammel verneverdig våningshus som er sambygd med fjøs, som ble restaurert for ca ti år siden. Vi tittet gjennom de gamle og værbitte vinduene og observerte noen gamle og velbevarte klenodier. Dette er et av de få slike hus som er igjen i Ryfylkeregionen. Et viktig kulturhistorisk dokumentasjon på levekårene til småkårsfolk på den tiden.

Det ble restaurert i 2008 i et spleiselag mellom grunneier, Forsand kommune, Rogaland fylke, Fylkesmannen og Ryfylkefondet. Huset var da til forfall, og det hastet med å få huset utbedret.Minst mulig av treverket er skiftet ut og har bare blitt reparert. Dørene i huset er orginale, men vinduene er blitt tatt ut og pusset opp, før de ble satt på plass igjen.

Stedet er en sjelden kulturskatt med stovehuset bygd sammen med driftsbygningen. Huset er fra 1842.

Etter å ha løsrevet oss fra disse fordumstider,fant vi tilbake til nåtiden. Til det nye tomtefeltet med den nye grusveien,- og tilbake til utgangspunktet ved hyttegrenden.

Turen hadde vært veldig vellykket med innslag av flott vær, natur, ville og tamme dyr, utsikter og spennende kultur.

Vi hadde storkost oss og tatt oss rikelig god tid på ferden over Sokkaknuten. Totalt 3,5 timer inkludert gode pauser.

Hvordan komme hit:

Fra Stavanger: Kjør den nye Eiganes/Hundvåg/ Ryfylketunnelen til Strand kommune. Følg riksvei 13,Ryfylkeveien, forbi Jørpeland og til du kjører forbi Lysefjordbroen og gjennom Nibetunellen, -sving av til høyre mot skilter til Lysefjord hyttegrend. Fin opparbeidet parkeringsplass. Parkeringsavgift kr 30,- til grunneier. Betales via Vipps.

Publiser 4. mai 20207. mai 2020 av Fjellgeita78

Dugnad på Bakken gard.

01.-03.mai-2020

Denne helgen fikk jeg bli med på dugnad i regi av Stavanger Turistforening. Bakken gard er en flott gammel gård som ligger halvveis inne i Lysefjorden, mellom Bratteli og Songesand. Stavanger Turistforening har overtatt selve huset fra Forsand kommune, og dette blir altså nå rehabilitert.

Du kan komme til gården ved å ta ferge på Lysefjorden til Bakken kai og deretter gå bratt opp bakken en halvtimes tid.

Vi valgte å kjøre om Nes i Årdal og over fjellet til Sognesand kai, hvor vi parkerte bilen. Derfra gikk vi 3 kilometer og 1 times tid til gården som ligger på en høyde 175 m.o.h. Det var en riktig så idyllisk løype vi fikk. Denne løypen er nylig merket med frisk maling, så det var enkelt å finne frem. Vi gikk langs fjordkanten og fikk gode utsyn ned Lysefjorden. Flere plasser var det hendig plassert ut kjettinger til å holde seg fast i.

Det er første gang jeg har vært på dette stedet. Jeg ble himmelfallen fornøyd med hvor mye byggearbeidere og andre dugnadsfolk har utbedret plassen. Oppstarten med rehabiliteringen var mars ifjor, og det nærmer seg offisiell åpning. Prosjektet har et budsjett på 7 millioner kroner. Av dette er verdien av dugnadsinnsatsen estimert til 1,35 millioner kroner.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA — Velkommen til gards!

Bakken Gard – gjenoppstår i ny drakt.

Det gamle uthuset ble erstattet med et nytt anneks hvor det nå bygges en ny bakerovn/pizzaovn.Her på annekset kan både hunden og de frivillige hytteverter oppholde seg på egne rom. Det har også blitt bygget et nytt og flott senitæranlegg på gården. Videre har det gamle våningshuset fått en ny drakt både innvendig og utvendig, men mye av den unike historiske verdien er beholdt. Det gamle og skakke gulvet har fått en god shining med puss og fuge. Enkelte av de forhistoriske dørene har de beholdt. Selve fundamentet med bjelker,stolper og tak i rommene har fått stå fredelig i sin autentisk prakt. Nytt kjøkkeninnredning til praktiske løsninger. Og nye lyse vinduer til å kikke utover den fine gårdsplassen. Et stort og flott bislag har de også fått bygget ut, til å lette for den praktiske fjellvandrer. Her kan man henge klær til tørk og lufte våte og innestengte fjellsko.Det er også meningen å lage tilrette for personer med funksjonsnedsettelse,- og et soverom i annekset blir også tilrettelagt for rullestolbrukere. Videre tenkes det også å lage en gangfri vei mellom husene til rullestolbrukerne.

Vi fikk utdelt diverse arbeidsoppgaver for det vi kunne utarbeide.På et whiteboard fant vi punkter som vi strøk ut etterhvert som arbeidet ble utført. Jeg og Lene startet med kjøkkenet, hvor vi vokste alle flatene i kjøkkenhyllene, lister og inngangsdør fra bislag til stue. Vi måtte påføre to tynne strøk med flere timers tørketid i mellom vokseøktene. Imellom tørkeperioden, var vi med å male hvit grunnstrøk til yttersiden av våningshuset.Imens fikk Helge ferdigtillt toalett og biokledning.

Senere på kvelden fikk vi laget god og næringsrik middag sammen. En riktig sosial og hyggelig dugnadshelg.

En funksjonell turisthytte og et levende museum.

Jeg fikk siden tatt meg en rundtur på den vakre fjellgården, og fant flere skatter fra fordumstider.Det er ufattelig å tenke på hvor strebelige krav for dem som bodde på den tiden hadde.

Den gamle fjellgarden er på mange måter et historisk midtpunkt i Lysefjorden, og hjemstedet til fjordens mest kjente karakter: Pilt-Ola.

Ole Olsen Sangesand, 1779 – 1858

Det er under navnet Pilt- Ola han er mest kjent. Det som i utgangspunktet kunne blitt et plagsomt klengenavn, gjorde han til et godt og beskrivende kallenavn på seg selv. Navnet kommer av den måten han gikk på,-et haltende ganglag. Det kom av en skade han hadde fått i venstre foten under et uhell i ungdommen. Han var med på ei kjølhaling av et skip, og falt stygt ned fra riggen.

Legenden Pilt-Ola ble født under fattige kår i Lysefjorden. Han var klok,evnerik og modig, og forsto tidlig at framtiden måtte han skape selv. Om så alt omkring han var gråeste fattigdom, så var tanken hans fri som fuglen. Den lot seg ikke kue.

Hans filosofi var enkel: Tru på at du sjølv kan få noko til!
Den tenkemåten er like viktig i dag.

Husmannssønnen ønsket å bedre levekåret til folk flest, og ved å starte flere bedrifter skapte han mange arbeidsplasser langs fjorden. Han drev også med sildefiske og gikk langs hele Norge for å samle tamrein.

Han gikk rundt hele Lysefjorden på et døgn, blir det sagt. Pilt-Ola gjorde flere lange reiser, både i Norge og ut i den vide verden. Da de første utvandrerene til Amerika dro ut fra Stavanger, fant Pilt-Ola ut at han ville gå dit.

Pilt-Ola hadde flere jenter han likte svært godt, men han giftet seg aldri. Søsteren Johanna bodde nær han i Stavanger, og i de siste leveårene var hun hans trøst og god støtte. Livet hadde ikke fare vel med han alltid, og jammen hadde han ikke fare varlig selv heller.

Fjellgarden ble sist bebodd av søskenparet Gjertrud og Johannes Bakken—- (Johannes fjellbonde, bygningsmann, håndverkar, snekker, murer, smed, steinhogger, skogsarbeider, elektriker, fraktemann, ørnejeger, lokalhistoriker, språkmann, naturforsker, stjerneobservatør, politiker, spåmann, grafolog, frimerkesamler, lesehest, brevskriver, skribent, dikter, gjestgiver og tusenkunstner…) Sistnevnte fant på en dag i det herrens år 1973 å dra fra fjellgarden, og testamenterte gården til Forsand kommune.Og nå har altså STF kjøpt opp tomten til fremtidig drift.

På morningen, på gryningen og før solen kom seg opp fra horisonten , mens jeg oppholdt meg på et soverom på Bakken gård, fikk jeg en liten gjest på vinduet,- en nøtteknekker. Den flakset villt med sine små energiske vinger og klorte seg fast i sprossene. Hakket og pikket på vinduet med det lille svarte nebbet og lagte et stort leven. Mon tro om det er levningene etter Pilt-Ola som hilste på?

Videre hørte jeg også på musene som ville ha sin gjestfrihet på Bakken gård. Er det mat, så er det liv. Vi måtte gjemme maten i bokser og skap for å ha den for oss selv.

–

Vi dro hjemover på søndagen etter å ha gjort oss ferdig med arbeidsoppgavene og ryddet bort rot. Fikk tellet opp og fikk oversikt på hva vi hadde av tørrvarer og proviant i hytta. Et lite regnskyll gjorde steinene og svaberg glatte, men duften av regn fikk en deilig sødme i den yre vårluften. Gleder meg til å komme tilbake til Bakken gård når den er klar for å ta i mot gjester.

Publiser 28. april 202029. april 2020 av Fjellgeita78

På grottejakt på Mosterøy.

28.04.20

Jeg kjørte til den grønne øya.Her skjer det forandringer. Jeg møtte på en stor skala med anleggsarbeid langs hele Mosterøyveien.Fullstendig kaos. Omkjøring og smalere veier. Formålet er å utvide FV 561 Mosterøyveien og tilrettelegge for gang- og sykkelveg fra Mosterøy skole til Finnesand kai.

Utstein Kloster Hotell var dog en stor byggeplass. Her skal de total renovere og påbygge hotellet med flere rom og større konferansefasiliteter. Det blir sikkert fint når det blir ferdigstillt.

Jeg parkerte ved hotellets store parkeringsplass og gikk til fots forbi Finnesandbukta og langs Kanalveien med hus og hytter i mellom. Jeg fant porten ut til utmarken og fulgte strandlinjen. Det første som møtte meg var Sandvika. Flere badeviker med finkornet sand. Tang og tare lå oppsamlet i gresset og knaste godt under skoene mine. Jeg passerte båtnaus med teiner, båter og seilbåter liggende forlatt.Jeg fikk et godt øye til den største toppen Mosterøy har å tilby oss,- Mastravarden. Jeg skulle ikke på denne toppen denne gangen, men gikk videre langs sand og berg.

Stien som ikke var merket, men godt opptråkket,- fulgte jeg slavisk videre oppover i terrenget. Jeg gikk forbi et oppdemmet og stille vann. Her måtte jeg skynde meg forbi, for myggen var i et stort hopetall og temmelig glupske på ta meg til middag. Jeg måtte dog lukke munnen igjen, for ikke å ta et stort jaffs av dem.

–

Jeg fikk bedre utsikter for mer jeg kom meg oppover i terrenget.Nå fikk jeg gode utsikter til Utstein kloster og Fjøløy fort. Jeg kunne dog skue langt utover Kvitsøyfjorden.Jeg klyvde over et stort steingjerde, før jeg ankom stien mot Knarravika. Stegafjellet hadde jeg staut og stort som ledsager for en stakket stund. Enkelte partier hvor jeg gikk, var det temmelig bløtt og sørpete, men til fordel var det satt opp noen lemmer til å komme tørrskodd over.I Knarravika var sanden byttet bort til rullestein og granittberg som jeg ballanserte videre på min ferd. Da jeg kom til en ny høyde, fant jeg et passende sted å ta meg en tår med kaffe. Skyene begynte å dekke seg til på himmelvelvet og vinden blåste til en lett bris. Jeg håpet at regnet uteble på denne fine turen.

Etterhvert gikk jeg videre i tett vegetasjon- mellom duftende einerbusker,- inntil jeg igjen måtte over en gjerdeklyver. Ved siden av klyveren, fant jeg en kasse som inneholdt kladdebøker i en pose. Hva bøkene inneholdt er heller uvisst, for jeg lot dem ligge urørt.

–

I den tykkeste einerbushen, fant jeg en fjøl som lå som en benkeplate mellom to steiner med muligheter til en rast. Jeg gikk likefremt videre på min ferd.Nå kom jeg høyere opp i terrenget igjen og stien ville ha meg i en annen retning. Denne gangen gikk stien til innmark hvor sauer beitet.

Jeg gikk langs gjerdet og ble lettere forvirret hvor jeg skulle gå videre. Jeg hadde mistet tråkket og gikk på måfå.

–

Jeg fulgte gjerdet til endes og til fjellveggen, og mirakuløst fant jeg stien igjen. Jeg hadde altså bare tatt en shortcut. Jeg hadde blitt fortalt at det skulle finnes en grotte her i dette massive fjellpartiet. Jeg gikk blant de nysgjerrige sauene, og gikk så innover til fjellveggen på let etter den hemmelige grotta.

–

Jeg klorte meg oppover i en bratt helling, men skuffet måtte jeg innse at det bare var en fordypning i fjellet hvor sauene søker ly til uvær. Jeg fikk dog fine utsikter her jeg stod og virret i eimen av sauelort. Jeg tuslet slukøret ned igjen til ulldottene som brekte som besatt mot meg.

Jeg fant traktorveien som jeg fulgte videre i terrenget. Flere sauer med søte små lam passerte jeg så.

Veien snirklet seg oppover, inntil jeg kom til en skog med et stort vann,-Storavatnet. Jeg gikk innover skogen og fant en stor gapahuk med kanoer,brygge, klatretauer og et fint leirsted.

Etter å ha inspisert området grundig, gikk jeg tilbake et stykke på traktorveien, inntil jeg sporte av og gikk på utmark og innmark oppover i terrenget. Jeg kom på høyden med Flunderhaug,Eigjefjellet og Hodnafjell.Her fikk jeg utsikter ned til Mosterøy og utover fjorden. Jeg kunne se helt til Randaberg fra dette ståstedet. På tilbakeveien, fant jeg et dødt lam liggene grotesk og blodig på marken. Nå ligger det forlatt til ådseldyr, tenkte jeg med gru. Jeg kunne og ville ikke gjøre noe med det.

–

Nå hadde skyene tettet seg til og samlet seg til mørke skyer.Vinden var kaldere og jeg ikledde meg med varmere klær, før jeg tok fatt på hjemturen. Denne gangen fant jeg den gjemte grotta. Turen var fullbyrdet. Jeg gikk innover hulrommet et lite stykke fra munningen. Det sies at den går ca 25-30 meter innover i fjellet. Grotta er smal og trang.Jeg kunne få klaustrofobi, så jeg var tilfreds med å holde meg i en respektfull avstand fra inngangen. Jeg kunne høre det dryppet hemmelighetsfullt der inne i dypet. Jeg prøvte å lyse den opp med lommelykta på mobilen, men lyskilden var altfor svak.

Fornøyd med opplevelsene, labbet jeg tilbake til bilen.

Totalt hadde jeg vært på tur i 4 timer med pauser. Ca 8,4 km.

Publiser 26. april 202028. april 2020 av Fjellgeita78

Turfeber i Ålgårdsheiene.

25.-26.04.20

Nye turmål. Denne gangen dro jeg til Ålgård igjen. Satte bilen først ved Gjesdalshallen, pakket en liten tursekk og labbet sakte opp på Ålgårdsnuten (237 m.o.h). Ikke den største nuten, men fremragende utsikt likevel. Jeg fikk gode oversikter av området hadde å by meg. Jeg fikk blant annet også øye på Risfjellet og ned til Flassavatnet som jeg ruslet til etterhvert. Midlertidig hadde jeg et godt opphold på toppen av Ålgårdsnuten,- og delikaterte meg videre med både mat,drikke og flott vær. Ikke noe jag eller stress.Jeg hadde kjempe god tid.

Utsikter ned til Ålgård sentrum, Eidlandsvatnet og fjellene rundt.

Jeg fant veien tilbake til bilen som jeg flyttet til parkeringen ved idrettsanleggene. Med den tunge tursekken, labbet jeg videre på grusvei ca 5-10 minutter, før vannet «Flassavatnet» åpenbarte seg. Den eufoniske stien videre var kupert og gikk helt langs vannkanten.

Jeg kom over en idyllisk plass til å rigge opp hengekøyen. Campen fant jeg på et lite høydedrag i skogen med utsikter ned til vannet.Denne gangen hadde jeg ei stor møye om å finne to bjørketrær som var passe avstand fra hverandre. Hengekøya måtte ikke ha for mye svai denne gangen.

Jeg åpnet et par pils med ostepop og nøt stillheten, inntil en haleheng med ungdommer kom skrålende forbi. De hadde til hensikt å campe på den lille holmen i Flassavatnet.

Jeg ble videre rastløs, og tok en liten kveldstur i omegn. Fant en høy kolle like ved min camp hvor jeg blant annet fikk bedre utsikter til Håfjell og Kollefjell. Jeg fant etterhvert stien som førte til disse turmålene, men gikk mine egne veier og kom tilbake til leiren igjen. Jeg fikk en innbydende solnedgang. Månen var som en gul sigd. En klar og stjernerik himmel. Fuglene stilnet etterhvert sitt livlige skurring,kvitring og piping,-og jeg fikk endelig nattero.

Våknet til gjentatte ganger. Stadig var det vanskelig å finne en liggestilling som var tilfredstillende. Det var slutt på klarværet. Himmelen var tung av tåke.Jeg syntes jeg også kunne kjenne et par dråper på den kalde nesen. Jeg drøste lenge og vel. Kviet meg til å stå opp. Jeg var så behagelig varm inne i soveposen.

Klokken var halv elleve,- og de første turgåere og joggere kom farende forbi nede ved stien. Da bestemte jeg meg for å stå opp.Jeg pakket alt pikk pakket ned i ryggsekken igjen, gjemte den bak en stor stein og forlot leirplassen.

–

Dagen var grå, men det var likevel milde temperaturer. Jeg beholdt luen på hodet og tre lag med genser. Jeg fikk lyst å gå turen rundt dette vannet. Møtte på flere folk og fe, men likevel ikke overdrevet mye. Til sammenligning med Store Stokkavatnet, var denne turen mye kjekkere. Terrenget var utrolig variert. Jeg visste ikke hva som kom bak neste sving. Det var mye se og oppdage. Terrenget var ujevnt med stein, berg, gress,tuer, røtter,myr og mark. På noen partier var det nokså fuktig, og måtte derfor hoppe fra stein til stein. Flere båter lå henslengt ved strandlinjen. Fine badeviker med finkornet sand. Jeg gikk gjennom et par skogspartier og flere gjerdeklyvere med utmark og innmark. Hele rundturen brukte jeg omtrent to timer på. Nesten 6 kilometer.

Vel tilbake til leiren min, kokte jeg havregrøt på primusen. Hadde påforhånd målt opp til havregryn, sukker og salt som jeg hadde medbrakt i en liten pakkpose. Videre visste jeg eksakt hvor mye vann jeg skulle ha til. Jeg pimpet tilslutt grøten opp med rosiner og kanel. Smakte nydelig.

Publiser 24. april 202011. april 2021 av Fjellgeita78

I forhistoriske fotspor.

22.-23.april.20.

Jeg fikk et par dager med lune temperaturer til å sove ute i. Denne gangen gikk jeg i forhistoriske fotspor i Homslandsområdet.Det er alltid spennende «å gå tilbake i tidsalderen». Like ved Homslandsvatnet hadde det i folkevandringstiden og mellomalderen bodd folk her på denne ødegården. Nå finnes bare restene av nostalgiske tufter av langhus og fjøs. Det finnes minst fire hustufter her.Videre er det et par store gravrøyser som ligger tilbake som tilfeldige steinrøyser. Ved skilting, kan vi lære hvor oppstillingen av fjøs og hus stod i forhold til hverandre.

Homslandsvatnet med fjellene bak. I front ser du fjellet Skarabjerget.

Jeg gikk videre innover den gresskledde dalen og gikk opp i høyden. Her fikk jeg bedre utsikter ned til Homslandsvatnet og fjellene rundt.Jeg tok sikte på å gå i retning mot Eidlandsfjellet. Det finnes ikke noen rødmerkede stier her, så jeg hadde påforhånd lagt inn kompasskursen. Området bydde på husdyr, så jeg fikk noen hindringer med strømgjerdet som stod i mellom friheten. Fant etterhvert en god åpning til å krype igjennom. Solen brente hett på huden min og gresset var brannfarlig tørt. Det knaste høylytt under føttene mine, da nedfelte tørre grener ble tråkket på.

Sol,stillhet og lykke.

Etter å ha trasket vel og lenge, åpenbarte det seg to tjern i åsynet mitt. Evansblanstjørna. Her vil jeg gjerne campe, tenkte jeg med smil om munn. Et idyllisk lite tjern. Vannet blinket som tusen diamanter og fisken vakte muntert.

Jeg rigget meg til, spiste noe digg og tok meg en kveldstur opp til Eidlandsfjellet.Med en betydelig lettere tursekk,tok jeg snarveien opp,- og det medførte å bli temmelig bratt. Jeg klorte meg fast i stein, tuer og kratt, og kom meg tilslutt opp til «gulrota»,- den majestetiske utsikten. Jeg kunne se ned til flere tjern og vann. Jeg kunne se inn mot Bjørnalia med Engjavatnet og opp mot Bursfjell,Bukkanuten og Sælandfjellet. På motsatt side, fikk jeg se ned til stedet Eidland med Øystravatnet.

Helt innerst i bildet, ser du Engjavatnet. Røssetjørna ligger nærmest.

Bilene så ut som små lekebiler langt der nede. Turen ned til tjernet var også en utfordring, men med god tålmodighet og ytterst forsiktighet, kom jeg meg helskinnet ned.

Ved tjernet laget jeg meg middag og bare chillet resten av kvelden. Hadde underholdning med å bare lytte og se på omgivelsene rundt meg.

Det yret av fugleliv. I tillegg er det full bjørkesprett nå, De små firfislene forflytter seg kjappt på bakken. Det er så mye å hvile blikket på.

Videre leste jeg videre i den medbrakte spenningsboka.

Natten ble noe urolig, men jeg frøs aldri. Våknet av fuglekvitter og til et flott blålys. Klokken var vel ikke mer enn fem på morningen. Jeg klarte ikke å sove siden. Bare så på nyansene av lyset i terrenget når solen fikk mer og mer overtak.

Etter frokost og ha slumret noen timer i hengekøya, brøyt jeg opp og labbet tilbake. Denne gangen holdt jeg meg mer i lavterrenget og langs myren. Jeg fant fotspor og en nedtråkket sti som var farbar. Snart dukket ødegården opp og jeg fant traktorveien til endes og tilbake til bilen min.

Her er traseen jeg gikk:

Publiser 18. april 2020 av Fjellgeita78

Rundturen på Sviland.

18.04.20

Fikk en flott rundtur i Sviland traktene idag. Vi startet fra enden av Svihusvatnet og gikk videre på traktorvei, inntil vi kom ut i terrenget. Ikke merket og ikke folk. Vi holdt oss på fjellryggen og fulgte vardene videre innover. Fikk en sugende utsikt ned og over hele «landet». Var først på «Slettanuten» og gikk videre til «Svihusfjellet» og fikk en matbit med kaffe like nedenfor ved tjernet, før vi gikk til den siste toppen,- «Stølafjellet» – som det høyeste punktet på turen (486 m.o.h).Og gikk hulter til bulter nedover i et kupert terreng tilbake til bilen igjen.

En rundtur på ca 8 km og 4,5 timer ink pause. Grisefornøyd!